Hvorfor jeg valgte å være sjåfør for WFP

Chantal forklarer utfordringene hun møter og hvordan sikkerhetstrening har bidratt til å redde livet hennes.

Chantal Matiko har vært sjåfør for WFP i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) siden 2009. I denne artikkelen forteller hun om utfordringene hun møter i jobben, blant annet hvordan hun overlevde et væpnet bakholdsangrep.

Det å være en WFP sjåfør er en utfordring som Chantal omfavner. Foto: WFP/Jacques David

Jeg er fra en by som heter Bunia i den nordøstlige Ituri-provinsen. Jeg hadde ingen kall for å bli en sjåfør — det var ingen blant min familie eller venner som jeg ble inspirert av. Jeg gjør denne jobben fordi min far alltid har fortalt meg: “Å være en kvinne betyr ikke bare at du skal være hjemme og gjør husarbeid.”

Da jeg bestod testene for å bli en sjåfør for WFP hadde jeg ikke så mye erfaring, men veilederen sa: “Denne kvinnen er modig, hun vil lykkes”. Disse ordene har oppmuntret meg mere en noe annet, og de vil være med meg for alltid. De hjelper meg til å fortsette, uansett hvilke hindringene jeg står overfor på veien.

Det var vanskelig da jeg startet i jobben fordi flere av mennene kunne ikke akseptere at det var en kvinne blant dem — de følte at jeg truet jobben deres. Nå er jeg stolt av arbeidet jeg gjør, og jeg føler meg likestilt til mennene, siden jeg utfører jobben like bra som dem. Hvis jeg må krysse raviner eller bytte et hjul ute i feltet, spør jeg aldri en mann om hjelp. Jeg liker å utfordre meg selv og finne en løsning selv.

Sjåfører som Chantal står overfor vanskeligheter på veiene. Foto: WFP/Jacques David

Bilen ble truffet av fire skudd

Jeg kjører medarbeidere under feltoppdrag eller til møter. Jeg transporterer også mat og andre produkter, og post, til byer eller til landsbygder. Dårlige veiforhold og usikkerhet er de største utfordringene vi står overfor.

For to år siden ble vi fanget i et bakholdsangrep øst i DR Kongo, og bilen ble truffet av fire skudd. Heldigvis har jeg trent til å håndtere slike situasjoner så ingen ble skadd.

Jeg har gjort flere sikkerhetskurs, og takket være dem husket jeg noen av de grunnleggende tingene, som hvordan man kom komme seg ut av bilen, hvordan beskytte meg selv, hvordan man holder seg rolig og ha den rette holdningen og de riktige refleksene. Uten denne kunnskapen, spesielt kunnskapen jeg fikk fra ASTIF [Advance Security in Field], ville sjansene for overlevelse ha vært mye mindre. Denne typen trening bidro virkelig til å redde livet mitt.

Jeg har også nylig fullført et kurs fokusert på sikkerhet og vold mot kvinner, hvor jeg lærte hvordan man skal oppføre seg hvis man opplever seksuell aggresjon på arbeidet eller hjemme. Jeg vet nå bedre hvordan jeg skal reagere og beskytte meg selv.

Chantal ser er under panseret. Foto: WFP/Jacques David

Ansikt som lyser av glede

I nabolaget mitt hender det at kvinnene ber meg om å lære deres døtre om mitt arbeid. Jeg er veldig glad for at mitt valg kan gi ideer til andre kvinner.

Jeg elsker jobben jeg gjør for WFP fordi jeg kan gjøre to ting samtidig: være en sjåfør samtidig som jeg kan bidra til å lindre lidelsene til de sårbare menneskene i mitt eget land. Når jeg ser ansiktene deres lyse opp av glede når vi kommer med maten, får jeg en veldig god følelse.

Situasjonen i DR Kongo er tøff — men humanitære arbeidere som jeg må fortsette å jobbe for mennesker i nød. Jeg er forberedt på å gjøre dette til tross for risikoen, og jeg er fortsatt optimistisk for fremtiden for mitt land.

Les mer om WFP sitt arbeid i DR Kongo.

Chantal i den internt fordrevne leiren i Mugunga, Nord-Kivu-provinsen. Foto: WFP/Jacques David